Vi inviterte våre lesere til fortelle hvordan de oppfatter våre partiledere. Vi mottok nesten 200 evalueringer fra folk som tok utfordringen. Dette er en helt uhøytidelig gjennomgang i sluttspurten av valgkampen. Selvsagt er det slik at det er politiske saker og skillelinjer som preger politikerne og debatten, men den enkeltes stil og væremåte er slett ikke uten betydning. Derfor dette som et spennende tilleggsperspektiv. Resultatet sier ikke hvordan de er som mennesker, men hvordan de oppfattes av folk på avstand. Dette er hva folk rapporterer å se hos den enkelte, uttrykt som deres teamrolle i Belbins forstand.
Mens Erna Solberg fremstår som rolig og trygg, med bred oversikt og rimelig avslappet, sees Jonas Gahr Støre som en tenksom, analytisk og svært disiplinert person. Det er ikke lett å spore trekk av det nyskapende og visjonære hos noen av dem. Erna synes å være diplomatisk, opptatt av å rådslå med andre og er selv disiplinert, men mindre opptatt av å disiplinere andre. Jonas er pliktoppfyllende og skarpsindig med naturlig fokus på grundig planlegging med kontrollert og varsom iverksetting, men med mindre oppmerksomhet på andre og hva de har å bidra med.
På borgerlig side oppfattes Siv Jensen som bulldoseren som pågående kjører sitt løp, med begrenset bekymring for hva andre måtte mene om hennes form og innhold. Hun tar pådriverrollen med god margin i forhold til de fleste. En stil det kan være mer enn krevende for en samvittighetsfull lagspiller som Knut Arild Hareide å finne seg til rette med. En mer frittalende og utfordrende Trine Skei Grande trives nok bedre i støyen. Knut Arild skiller seg klart ut i partilederkretsen med sin avvæpnende stil og vekt på at ting skal være skikkelig og korrekt, uvilje mot å skuffe, men omsorgsfull og samarbeidsorientert. Stilforskjellen mot Trine som naturlig politisk samarbeidspartner synes stor. Hun framstår ikke overvettes bekymret for hverken detaljer eller gjennomføring, men som en kreativ og menneskeorientert pådriver med en vei fra tanke til handling som kan oppfattes som i korteste laget.
På den rødgrønne siden må analytikeren Jonas få det til å svinge med en målrettet og pågående Audun Lysbakken som fremstår med langt mindre sans for grundig gjennomtenking, praktisk iverksetting og de små detaljer enn Jonas selv har. På laget har han også en energisk og utadvendt Trygve Slagsvold Vedum som ser og utnytter muligheter uten å bekymre seg mer enn Siv om hva andre måtte mene. Han har avvist regjeringsfelleskap med Bjørnar Moxnes, en potensiell tenksom og iderik partner som gjerne går egne veier og slett ikke fremstår verken som noen utpreget lagspiller eller bekymret for detaljene. En selvbevisst, pågående og kreativ Rasmus Hansson er heller ikke invitert. Han fremstår med tydelig klokketro på eget tankegods, men med begrenset sans for kritisk evaluering, detaljert gjennomføring og lagspill.
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
